Velkommen til fittemyra. Fittemyra (eller Vittula) er det folk kaller det lille stedet Pajala som ligger helt på grensen mellom Sverige og Finland. Det er her de to guttene Matti og Niila vokser opp. Filmen er basert på Mikael Niemis bestselgende roman med samme navn, og er regissert av Reza Bagher.
Vi befinner oss på 60- og 70-tallet. Rock ’n’ Roll er i ferd med å komme også til Pajala og vi følger de to guttene gjennom barneårene og ungdomsårene i den lille bygda. Deres første liv. Det er i aller høyeste grad en historie om å vokse opp. Matti opplever en nokså trygg oppvekst, bestekompisen Niila opplever gjerne det stikk motsatte med en brutal far som banker all glede ut av barna sine. Andreas af Enehielm gjør en fantastisk tolkning som den såre Niila og vekker virkelig empati. Også Max Enderfors som spiller Matti gjør en fremragende innsats. Vennskapet mellom de to skildres mesterlig og gjør dette til en film man virkelig blir glad i.
Dette er selvsagt også en morsom film. Rølpete og bondske bygdefolk vises fra sin beste side der de tømmer seg fulle av hjemmebrent, bryter håndbak og ikke minst viser hva de duger til i badstua. Stakkars Matti får også gjennomgå av en kåt eldre dame som skjenker ham full på en bryllupsfest. Det er med andre ord ikke bare lett å vokse opp i Pajala. Det er brutalt, hemningsløst og grotesk. Men dette er også historien om hvordan Rock ’n’ Roll Music kommer til Vittula. De to guttene blir betatt av en plate som de får byttet til seg mot en gammel bibel, og dette flotte sammentreffet skal prege hele ungdommen deres. Her er det Rock ’n’ Roll for alle pengene når de starter rockeband med hjelp fra den nye noe skrullete musikklæreren, og Niila viser et usedvanlig talent på gitar.
Populærmusikk fra Vittula er usedvanlig velregissert, usedvanlig velspilt og forteller en så fin historie at jeg anbefaler alle å se den. Dette er på ingen måte noen bøllete ungdomsfilm av den typen Norsk Film har hatt en tendens til å spy ut tjue på dusinet av. Det er en vakker og sår film som fester seg lenge. Til tider ler man høyt, til tider er man nesten på gråten. Det er i bunn og grunn en nydelig fortelling om ekte vennskap og virkelige følelser. En film som minner deg på hvor utrolig bra en film faktisk kan være.
Siste kommentarer