OMTALE: Marilyn Manson: Eat Me, Drink Me

Stadig like mørkt og dystert, men Marilyn Manson fornyer sin musikalske stil. Eat Me, Drink Me er en mer gotisk og mindre glamorøs affære enn hva gruppa er blitt kjent for.

MINDRE SINT: Siden Holy Wood: In the Shadow of the Valley of Death har Marilyn Manson distansert seg mer og mer fra å angripe politisk og religiøs dobbeltmoral, og beveget seg mot mer filosofisk tematikk. Likevel skal man ha i bakhodet at Marilyn Mansons tekster ofte har tvetydige budskap. Etter den noe skuffende The Golden Age of Grotesque virker det som om Marilyn Manson er inne på rett spor igjen.

MØRK GLAM: Musikalsk er Eat Me, Drink Me på mange måter en mørkere og tyngre Mechanical Animals. Dette albumet inneholder kanskje prosentvis også mange flere gode låter enn tidligere utgivelser. De er færre, men til gjengjeld holder alle et høyt nivå. Det er lite fyll. Frontfiguren Marilyn Manson bruker også mindre tid på å vræle og mer tid på å fremheve seg selv som den utrolig dyktige vokalisten han faktisk er. Skulle man trekke frem noe lider kanskje dette albumet av en noe manglende helhetsfølelse. Produksjonen lider også av litt dårlige opptak og miksing; den har en tendens til å bli litt grautete.

MER EKTE: De som elsker Manson for de aggressive skrikesangene som The Fight Song og This Is the New Shit vil trolig bli noe skuffet av dette albumet; man finner ikke noe slikt her. Er du derimot mer glad i Target Audience og The Golden Age of Grotesque (tittelsporet på albumet med samme navn), som etter min mening er slike låter Marilyn Manson gjør best, vil du elske Eat Me, Drink Me. Det hele er med andre ord mindre hardt, noe særere og har mer stil. Det er en langt mer ekte  Marilyn Manson som ikke legger skjul på å ha en egen stil over det de gjør. Eat Me, Drink Me er likevel ikke helt på høyde med den geniale Holy Wood: In the Shadow of the Valley of Death, men det er ikke langt unna.