Selvsagt er norsk skole på ingen måte feilfri. Men det dannes et bilde av at det hersker helt horrible tilstander, og det er langt fra riktig.
USA: I det amerikanske systemet, som baserer seg mye på organisatorisk differensiering, blir elevene skillt ut i “genigrupper” og “idiotgrupper”, hvilket er veldig stemplende for en elev. Å virkelig få gnidd i trynet at du er udugelig er overhodet ikke konstruktivt. I tillegg skaper man gjerne tapere av elever som ikke nødvendigvis ville blitt det, om de ble gitt litt tid.
SOSIAL KOMPETANSE: At elever med forskjellig ferdighetsnivå arbeider sammen er oppbyggende både for de sterke elevene og de svake elevene. Og det er her den norske skolen stiller veldig sterkt; nemlig utvikling av sosial kompetanse. I tillegg er norske elever veldig flinke til å arbeide problemorientert, og de er flinke til å samarbeide. At flinke elever også må arbeide sammen med svakere elever øver dem i en kompetanse de ellers ikke ville fått. At svake elever arbeider sammen med sterkere elever kan få denne eleven til å kanskje strekke seg enda lenger enn han ellers ville ha gjort.
DIFFERENSIERING: For å virkelig få realisert den pedagogiske differensieringen, som den norske skolen i lang tid har hatt som mål, krever det at lærerne har mulighet til å gi hver enkelt elev den veiledningen og tilretteleggingen han trenger. Å få tilpasset opplæringen til sitt nivå og læring.
Da hjelper det lite å trykke inn enda mer lærestoff, det er ikke hær problemet ligger. Da hjelper det ikke å øke kravene for disse elevene, det er ikke her problemet ligger. Da gjelder det å løfte disse elevene slik at de også får en følelse av mestring, og ikke blir oversett.
RESSURSER: Da er stikkordet ressurser. Og i første rekke personell. Det finnes flere svært vellykkede pilotprosjekter fra Sverige hvor nettopp dette er prøvd ut. Mindre elevgrupper og flere lærere. Og ikke minst færre elever per kontaktlærer. I Norge er makstallet 19 elever per kontaktlærer, hvilket ikke bare er altfor høyt, men heller ikke dette blir overholdt ved svært mange skoler simpelt hen fordi skolene stadig blir tvunget til å kutte stillinger for å spare penger.
Vi trenger en skole hvor elevene føler at de mestrer noe. Vi trenger en skole hvor elevene blir ivaretatt og sett. Vi trenger en skole hvor noen forteller deg at du er noe, at du duger til noe og at du kan bli noe. Vi trenger ikke en skole hvor du blir plassert i bås allerede fra første stund, fordi du manglet de to siste poengene på en prøve.
Ikke alle er like flinke til å pugge, og det er ikke bare kunnskap som er kompetanse.
Det sies at den svenske pedagogikken har ført til to ting: Ungene ble flink til å bråke og flink til å stille spørsmål.
Ihvertfall er trinn og åpenskole elendige greier for læring.
Bra post forresten,
Betty
Vi hadde engang kursplaner i Norge, 1, 2 og 3, selv om elevene stort sett var i samme klasse.
Men det jeg mener å ha lest en plass, er at de flinkeste elevene uansett klarer seg. De dårligste går det så som så med i samlet klasse. De som taper på dette er den store gruppen i midten, som har en tendens til å falle ned, fremfor å løfte seg opp. Jeg tror det finnes dokumentasjon på dette.
Og bakgrunnen? Det er at de beste elevene nesten klarer seg uten lærer, mens de i midtgruppen må ha mye lærerhjelp for å løfte seg. I en samlet klasse tar imidlertid den svakeste gruppen nesten alt av lærerressurser.
“Å virkelig få gnidd i trynet at du er udugelig er overhodet ikke konstruktivt. I tillegg skaper man gjerne tapere av elever som ikke nødvendigvis ville blitt det, om de ble gitt litt tid.”
Jeg kan ikke noe særlig om pedagogikk utover det jeg har opplevd som elev/student, men er dette bare din personlige synsing eller basert på fakta?
Genese: det hadde vært fabelaktig med noe dokumentasjon her! Håpløst å diskutere noe slikt dersom alle andre synser like mye som meg… :)
Hele poenget med ferdighetsdifferensiering (slik jeg ser det) er at man skal få en undervisning som følger ens eget tempo. Jobber du raskt og fint uten lærer, så er det like greit at du havner i ditt eget klasserom med andre som jobber raskt, og så kan læreren bruke energien sin på en som faktisk har bruk for kapasiteten hans. Med det norske systemet vil læringsutbyttet ditt variere ekstremt avhengig av hvor mange “flinke” og “dårlige” elever du har i klassen din, altså hvor stor andel av lærerens tid du får tilgang til og hvor mange ufaglærte ekstralærere (medelever) du kan bruke (er min påstand).
“Vi trenger en skole hvor elevene føler at de mestrer noe. Vi trenger en skole hvor elevene blir ivaretatt og sett. Vi trenger en skole hvor noen forteller deg at du er noe, at du duger til noe og at du kan bli noe. Vi trenger ikke en skole hvor du blir plassert i bås allerede fra første stund, fordi du manglet de to siste poengene på en prøve.”
Jeg kjenner det amerikanske systemet for dårlig til at jeg skal forsvare det, men jeg har tro på systemet med ferdighetsdifferensiering.
I hvilken skole tror du at du føler du mestrer noe: skolen der du er litt over middels i et fag, eventuelt litt under middels? Eller skolen hvor du er blant de beste i nivå 2-klassen eller blant de beste i nivå 3 i det enkelte faget? Man kan selvsagt si at ingen vil få tilfredsstillelse av å være best blant nivå 3, men jeg kjenner flere mennesker som ble lykkelige over å få en sterk 3′er eller sågar en 4′er på videregående. Alt er relativt.
Ferdighetsdifferensiering skjer allerede i norsk skole, og har vært der lenge. Problemet er bare at man har får lite ressurser til å gjennomføre det. Både pedagogisk differensiering og organisatorisk differensiering er ferdighetsdifferensiering. Jeg mener likevel at ved å differensiere organisatorisk mister man noe av den sosiale utfordringen det er å arbeide sammen med de som er flinkere eller svakere enn deg.
At noen elever er flinke og arbeider raskere enn andre er nettopp der den pedagogiske differensieringen kommer inn. Alle elevene i et klasserom trenger ikke arbeide med det samme, noen kan få større utfordringer enn andre. Og slik er det også. Men for at dette skal fungere godt nok trenger man nok lærere som kan tilrettelegge dette. Å alene drive gjennomført differensiert opplæring for 28 elever samtidig er simpelt hen ikke mulig. Derfor vil det være noen som føler at det de arbeider med er for vanskelig, mens noen føler det er altfor lett.
Og såkalte “hjelpelærere” er av liten nytte her fordi de mangler kompetansen som trengs for å kunne legge opp et langsiktig opplæringsløp for en elev.
“I det amerikanske systemet, som baserer seg mye på organisatorisk differensiering, blir elevene skillt ut i “genigrupper” og “idiotgrupper”.”
Helt feil.
“Ferdighetsdifferensiering skjer allerede i norsk skole, og har vært der lenge. Problemet er bare at man har får lite ressurser til å gjennomføre det. Både pedagogisk differensiering og organisatorisk differensiering er ferdighetsdifferensiering. “
Da er vi i alle fall enige om at det er en god ting :) For meg er det ikke noen kjepphest å få organisatorisk differensiering så lenge man får en god differensiering, men jeg kan ikke helt se at det er noe galt å f.eks. supplere med organisatorisk differensiering.
“Jeg mener likevel at ved å differensiere organisatorisk mister man noe av den sosiale utfordringen det er å arbeide sammen med de som er flinkere eller svakere enn deg.”
Det er jo fortsatt sånn at folk er bedre og dårligere enn deg selv om du bare går i klasse med folk som er på et lignende nivå som deg.
“I det amerikanske systemet, som baserer seg mye på organisatorisk differensiering, blir elevene skillt ut i “genigrupper” og “idiotgrupper””
Ja, såvidt meg bekjent (og jeg har en lillebror som går på amerikansk skole nå), så er det tre trinn hvor det øverste og nederste utgjøres av de ti-tyve prosent beste og dårligste på det midtre trinnet. Man kan også søke om å rykke opp om læreren ikke oppfordrer til det, men min lillebror er meget bestemt på at det er utroooolig!!! teit å forsøke søke (må leses med oppgitt 13-åringsstemme). Dette er altså i Texas på en stor hovedsakelig hvit skole, hva er kilden din Martin?
Det du beskriver er, slik jeg tolker det, snakk om organisatorisk differensiering. Det var kanskje ingen god sammenlikning i utganspunktet siden dette gjøres veldig forskjellig i de forskjellige statene i USA. Poenget var å få fram at organisatorisk differensiering er mye mer utbredt i USA, men det ble kanskje litt for spissformulert. Der tar jeg selvkritikk.
Og som sagt så er ikke norsk skole perfekt. Langt derifra. Men når pendelen nå svinger kraftig i retning krav om økt kunnskapsfokus er det viktig at vi ikke overser de gode tingene som er i norsk skole, og ikke lar dem drukne i kompetansemål.
Og min kilde er Gunn Imsens “Lærerens verden”, som er en bok om pedagogikk og didaktikk.
Jeg har akkurat gått på amerikansk high school og dere har ingen anelse om hvordan det fungerer. USA har verdens beste skole, Norge har europas dårligste.
Et interessant, sammelignende innblikk.
http://www.uvm.dk/06/usa2.htm?menuid=6410
Jeg er nok ikke like begeistret for USAs system som Jon, eller like kritisk som deg Martin :) Eksempelvis tror jeg disiplin er sårt tiltrengt i norsk skole, og eksempelvis får mine foreldre automatisk SMS fra skolen så snart eleven er borte uten å ha gitt beskjed. Det er kanskje fordi norske skoler er offentlige at man ikke tenker på å ta i bruk sånne smarte løsninger?
Amerikanske skoler er også offentlige. Og foreldre skal selvsagt bli kontaktet med det samme hvis en elev er borte. Og man kan ikke dra hele utdanningssystemet under ett når man snakker om skole.
Videre er jeg ikke kun kritisk til amerikansk skole. Bl.a. har USA en langt bedre lærerutdanning, først og fremst fordi den er mer spesialisert og ikke er en allmennlærerutdanning slik vi har i Norge. Disiplin; både ja og nei. Det kan bli for mye disiplin også. Elevene skal kunne oppføre seg, men de skal også kunne tenke selv.
Hehe, den gyldne middelvei er vel stort sett et greit mål i de fleste sammenhenger :)
Jeg tror uttalelsene fra de med gode erfaringer fra amerikansk skole må tas med en viss klype salt ettersom de barna som drar dit nesten ene og alene er barn av foreldre med høy sosioøkonomisk status og derved har ganske gode forutsetnigner for å gjøre det bra på skolen. Slike barn setter nødvendigvis pris på et skolesystem som gir dem utfordringer, men innvendingene til Genese er på sin plass: i Norge gir vi mye rom til taperne, men prisen er at vi da muligens senker kvaliteten også for de middelmådige. Hvordan man skal kunne avgjøre noe rent empirisk her, er vanskelig å se for seg (jeg må innrømme at jeg har liten tro på den kvalitative forskningen her altså).