[NOVELLE] En halv kopp kaffe var alt det var tid til denne fredags morgenen. Traller med medikamenter står klare til å bli trillet i all hast ut til de trengende.
07:45. Piller i alskens farger. Seksten sterkt pleietrengende beboere. Fire personale. To timers intensivt arbeid venter.
Marianne ser på første navn på listen:
Kari. Dusj.
Marianne ser oppgitt på klokken. Kari er vanskelig å håndtere. Sparker og klyper. Stakkars Kari vil helst bare få fred. Marianne åpner døren og skrur på lyset. Et flommende hvitt sykehuslys åpenbarer et tjue kvadratmeter stort værelse med en seng, et skap, en kommode og et lite bad.
07:50. Sengen rister. Den sterkt epileptiske Kari har anfall. Marianne tenker raskt. Hånden hennes har lynraskt trykket på alarmknappen på veggen. En annen pleier kommer løpende til unnsetning. Kari veltes på siden. Marianne trekker fram en beholder med gjennomsiktig væske fra en låst skuff.
Stesolid.
Karis skjelvende hånd klamrer seg fast til pleierens arm. Marianne stryker henne kjærlig over ansiktet og hvisker beroligende ord i øret hennes. Ristingen avtar. Øynene lukkes. Kari sover. Kari smiler.
08:00. Leif har falt på gulvet. Leif kan ikke gå, men tror han kan det. Marianne må til med muskelkraft. Urin og avføring dekker sengelakenet.
“Men Leif da, skulle du ut på tur?” spør Marianne med vennlig stemme. Leif smiler. Marianne var alltid hyggelig. Med en arm over skuldrene hennes greier Leif å halte seg ut på toalettet. Mens han gjør sitt fornødne skifter Marianne sengetøy og vasker bort ekskrementer.
Det lukter vondt. Ryggen verker. Leif er tung. Marianne smiler til den gamle mannen på toalettet. Han smiler tilbake.
08:45. Karoline er lam og kan ikke snakke. Marianne kan snakke. Hun prater i vei om alt som skjer i bygda. De kulerunde øynene til Karoline forteller henne at hun får med seg hvert ord som blir sagt. Karolines sønn er politi, og Marianne forteller alt om hvordan han opprettholder lov og orden i lokalsamfunnet. Karolines ansikt lyser opp når hun hører sønnens navn. Marianne kaster et blikk på klokken mens hun forsiktig senker pasienten ned i rullestolen med takheisen. Skulle ønske den heisen kunne heise litt raskere.
09:30. Alle seksten pasientene er ferdig med morgenstellet. Frokost står på programmet. Få kan spise selv. Det er ikke så lett å bli gammel.
10:00. Karoline har spist. Utenfor vinduet kan hun se ambulansepersonellet som driver rutinekontroll av bilene. Personalet er opptatt med å vaske tøy. Riktige klær skal til riktig værelse. Mat skal bestilles. Utstyr skal fordeles på rommene der det er begynt å gå tomt. Vaskekluter, håndklær, bleier, hansker etc. etc. etc.
11:00. Karoline ser ut vinduet. Marianne gir henne et glass vann. Det er varmt denne sommerdagen. Det er mye å gjøre på avdelingen, men Marianne benytter drikkepausen til å prate litt med Karoline.
11:05. Drikkepausen er over. En pasient må på toalettet.
11:30. Det begynner å regne utenfor. Karoline ser på dråpene som trommer mot vindusglasset. Noen trettenåringer skater på asfalten utenfor. En bommer på rampen og snubler overende. De andre ler. Karoline smiler. Hun elsket barn da hun var yngre. Hun var med og drev et senter for vanskeligstilte ungdommer. Så mye gøy de stelte i stand der. En tåre renner nedover kinnet hennes.
12:00. Middag. Alle pasienter til bords. En mann kaster opp i fanget sitt og kjøres inn på rommet. Han spiste nok litt for fort. Laks med poteter og masse gode grønnsaker. Maten er god, og alle spiser opp. Noen raskere enn andre. Ikke alle er i stand til å spise så fort.
13:30. Alle er ferdig med middagen. Karoline er mett. Marianne har sørget for at hun fikk i seg all maten, selv om hun spiser sakte. Etter maten prater Marianne med Karoline. De snakker om det som skjedde da Karoline var ung. Så flink og snill og arbeidsom som hun var på ungdomssenteret. Karolines ansikt lyser opp av glede. Marianne tar Karolines hånd i sin og gir henne en klem. En rullestol triller forbi. En pasient skal ha middagsluren sin. Praten er over. Marianne må arbeide.
13:35. Personalet er i full sving. Rapporten må bli ferdig. Vaktskifte om en time. Mye å rapportere. Mye å skrive. Mange registreringer. Tastaturene klikker i varierende tempo. Ikke alle er like drevne på touch.
14:00. Karoline ligger i sengen og ser opp i det hvite taket. En liten sprekk i persiennene avslører at solen titter frem fra bak skyene utenfor. Det hadde vært fint å få litt sol i fjeset og frisk luft i lungene i dag.
14:30. Marianne lister seg inn til Karoline. Det er helt stille i rommet, bortsett fra den svake pustelyden fra en sovende gammel dame. Marianne smiler, men øynene hennes gjør det likevel ikke.
“Takk for i dag, Karoline” hvisker hun i øret hennes før hun lister seg ut i gangen igjen.
Takk for i dag, tenker Karoline.
Siste kommentarer