Jeg vil kjøre buss!

Nå er jeg lei av å stå og vente på en buss som er tjue minutter forsinket. Kollektivtransporttilbudet må kraftig forbedres, noe som gjelder de fleste steder i landet.

Jeg har prøvd ut kollektivtilbudet flere steder i Norge. Da jeg gikk på videregående var det i heimbyen Egersund, og etter at jeg ble student har jeg kjørt buss både i Stavanger og i Bergen. Felles for alle erfaringene: alt for få avganger.

Tenk om alle hadde kjørt buss. Tenk hvor fantastisk det hadde vært. Bussen hadde kunnet sust fra den ene holdeplassen til den andre og alltid vært på tiden. Tenk om det i tillegg hadde vært så mange avganger på rutene slik at du aldri hadde trengt å stå forblåst og kald i busskuret i mer enn toppen ti minutter.

Virkeligheten er nok dessverre en helt annen de aller fleste steder. Hjemme i Egersund har man et alvorlig problem hvis bussen går fra deg. Ingen frisørtime eller mat på bordet i dag. Det er klart at jeg hadde nok klart å gå til byen, men eldre mennesker som er dårlige til bens har et langt større problem. Konklusjonen er dessverre at man er totalt avhengig av bil.

Så kom jeg til Stavanger. Betydelig bedre, men på langt nær utopisk. Avganger er en alt for sjelden vare også her, og trafikken alt for stor. Sammenhengen er nok ganske klar, og bor man ikke nær sentrum har man et problem.

Skrekkeksempelet er nok likevel Bergen, kanskje Norges mest blåmalte by. Morgenrushet er simpelt hen ekstremt. Mens jeg står på holdeplassen i de tidlige morgentimer, og venter på en buss som skulle vært der for et kvarter siden, kan jeg ikke komme fra å kikke på menneskene som ruller forbi meg i sneglefart. Det vanligste er å se kun én person per personbil. Til nød er det to. Hvorfor kunne ikke disse menneskene tatt buss? Selvsagt kunne de ikke det. Hvem har vel tid til å ta buss om morgenen?

Jeg lurer på om bergenserne er så glade i Friele at de har fått problemer med å se skogen for bare trær.