Skolemassakren i Finland kom som et sjokk på verden. Det ble igjen bevist at slikt ikke er et utelukkende amerikansk fenomen. Er noen mennesker grunnleggende onde?
Vold i dataspill er en stadig tilbakevendende debatt. Det ble satt på dagsorden ved Columbine-massakren i USA, og ved flere anledninger ved særlig voldelige spillutgivelser. Mange husker oppstyret rundt lanseringen av Grand Theft Auto 3 i Norge, og daværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland (KrF) sin politianmeldelse av spillet. Mange vil si at dataspill og medievold er en viktig påvirkningsfaktor til at mennesker begår ukontrollerte voldshandlinger. Andre mener at det er underliggende problemer hos individet som er årsaken og at mediene ikke kan klandres. Individets frihet til å bestemme over seg selv er en høyt aktet verdi i vårt vestlige, sekulære samfunn. Men går individets frihet på bekostning av kollektivets beste?
EMSDETTEN: 20. november stormet atten år gamle Sebastian Bosse inn på sin tidligere ungdomsskole i Emsdetten i Tyskland. Med seg hadde han rifler og hjemmelagede bomber og han skjøt og såret fire elever og en vaktmester ved skolen. Deretter tok han sitt eget liv. På hjemmesiden sin poserte Bosse med våpen og var kledd i noe som ligner en militæruniform. Han utrykte sinne mot politi, politikere, lærere og klassekamerater som han mener hadde behandlet ham som en taper. Han skulle hevne seg og deretter ”forsvinne fra livet”.
Denne hendelsen reiste igjen sensurdebatten i Tyskland. Uwe Schünemann fra det kristendemokratiske partiet CDU tok til orde for et totalforbud mot voldelige dataspill. De grønne på den andre siden mente at ungdom selv må begynne å ta mer ansvar. Det var med andre ord igjen den klassiske debatten vi stod ovenfor: Skal samfunnet eller den enkelte sitte med ansvaret.
MEDIA: Gjør dataspill samfunnet mer voldelig? I hvor stor grad lar vi oss påvirke av spillenes ekstreme voldsskildringer? Og er dette virkelig den grunnleggende årsaken til at noen mennesker mister fatningen? Det er en kjensgjerning at barn i dag tåler mer enn de gjorde tidligere. Tolvåringer ler hjertelig idet de blåser hodet av en zombie med pumpehagle. Blod og hjernemasse spruter i alle retninger og skrotten faller livløs i gulvet. Mange filmer som tidligere ville blitt forbudt har i dag femtenårsgrense. Vi blir stadig pumpet fulle av grusomme bilder fra krigsrammede områder og minnet om den til enhver tid overhengende terrortrusselen. Vi mistenker alle som er, og tenker annerledes enn oss selv, i å ville oss vondt.
Michael Moores suksessdokumentar Bowling For Columbine tar utgangspunkt i skolemassakren i Colorado og lager et korstog mot nyhetsmediene og fryktkulturen i USA. Dermed frikjenner han andre hardt kritiserte påvirkningsfaktorer som heavy metal-subkulturen, voldsfilmer og ikke minst dataspill. Moore er utvilsomt en dyktig journalist som gjør det enkelt å være enig med ham, og nettopp dette gjør dokumentaren til et mektig medium. Man trenger ikke alltid å fortelle hele sannheten. Likevel drar filmen frem spesielt ett viktig poeng: samfunnets trang til alltid å finne en syndebukk. En som kan stilles til ansvar. Blodet skal gjengjeldes før vi får fred. Øye for øye, tann for tann.
HISTORIE: Menneskets historie er en lang og blodig historie. Vi dreper i førerens navn, i Guds navn og for fedrelandet. Vi dreper dem vi ikke liker, dem som vi er uenige med og dem vi frykter. Det er “oss” og “de andre”, og “de andre” er “oss” alltid underlegne. Vi har alltid en eller annen grunn til å drepe. Til å manifestere vårt hat mot dem vi hater. De er, tross alt, ondskapens akse. Folkemordet i Rwanda i 1994, hvor rundt én million mennesker ble drept, fremstår som et skrekkeksempel på hva mennesker kan gjøre mot hverandre i hatets ville rus. Jødeutryddelsene under andre verdenskrig er et annet.
Det moderne mennesket fremstår som brutalt, hensynsløst og samvittighetsløst. Men blodtørstigheten er langt fra et moderne fenomen. Vil elsker å se blod. Vi elsker å se andre mennesker lide under våpenets ville dans. Vi elsker å være herre over liv og død. Gladiatorene kjempet om livet for å underholde de blodtørstige tilskuerne. Å se massakren i arenaen var underholdning av beste sort.
Gudene ville se blod og krevde offer. I 1487 var aztekerbyen Tenochtitlán åsted for ofringen av mellom 70 000 og 80 000 mennesker til ære for solguden. Det hele ble unnagjort i løpet av to døgn. Gudene krevde blod, men hva er vel gudene annet enn speilbilder av våre egne sinn? Er det slik menneskets undertrykte og dyriske galskap kommer til utrykk? Når vi kan skylde det på noen andre? En gud? En syndebukk?
DØDEN: Mennesket er et åndsvesen. Vi vet at vi skal dø. Døden er for oss uunngåelig. Vi klamrer oss til ideen om det evige og det hinsidige fordi vi innerst inne frykter døden. Døden er som en indre stemme som hele tiden hvisker inni hodene våre. Mennesker til alle tider har laget bilder av døden og de døde. Vi elsker dem og vi frykter dem. Vi lar oss fascinere av døden og dens evige mysterium. Å se døden i øynene er som et narkotikum for det voldelige mennesket. Velger vi å skylde på media, på film, på heavy metal og på dataspill fordi vi i virkeligheten frykter å møte oss selv i døren? Frykten, for å se oss selv for den vi er frustrerer oss og skremmer oss, fordi vi skammer oss. Vi må beskytte oss mot oss selv. Mot monstrene som hjemsøker oss.
HEVN: Massakren i Colorado og skytingen i Emsdetten har et viktig fellestrekk: motivet til gjerningsmennene. Ingen av dem uttrykte at de ville gjenskape noe de hadde sett på film eller i et dataspill. De var ute etter hevn. Hevn over foreldre, lærere, venner som hadde sviktet, politi og myndigheter. Hevn over det råtne samfunnet. Mot oss som ikke kan se skogen fordi trærne står i veien.
Du kan ingen ting. Du er ingen ting. Du er dum, udugelig og uvesentlig. Du passer ikke inn i vårt skjema. Du skal være vakker, vellykket, flink og populær. Du er ingen av delene. Du er ingen. Du finner ingen sympati hos oss. Det er din egen skyld, ditt eget tap, din taper.
Hva skjer med mennesker som ikke møter forståelse, ikke møter sympati, empati og aldri føler anerkjennelse? Mennesker som ikke passer inn i samfunnets skjema over hva som er normalt og hva som er verdsatt? Undertrykt aggresjon og fortvilelsen over å aldri strekke til kan over lengre tid spise opp et menneske innenfra. Man lærer å hate menneskene rundt seg. Man lærer å hate dem som alltid rakker ned på en og aldri verdsetter en. Hatet og sinnet er som en tikkende bombe som kan gå av på forskjellige måter.
Én måte er å gjøre slutt på alt og ta sitt eget liv. En annen måte er å ødelegge alt det man har lært å hate – å ta hevn.
HATET: De to ungdommene som stod for massakren i Colorado ble beskrevet som tilbaketrukne, og holdt seg mye for seg selv. De var outsidere. De ble på en måte dem mot samfunnet og alle de hatet. Det rettferdiggjør ikke drap, men det kan hjelpe oss i å forstå hvorfor de gjorde som de gjorde. Det er ikke dermed sagt at spillindustrien, filmindustrien og mediene er skyldfrie. Dataspill må ta inn over seg noe av ansvaret. Det oppbygde hatet og aggresjonen trenger en katalysator. Voldsfilmer og voldelige spill kan fungere som en slik katalysator.
Men for å forstå problemet må man søke kjernen til problemet. Man må våge å se virkeligheten for hva den er. Man må våge å se seg selv i speilet og konfrontere seg selv med sine fordommer, sine lyster, sin sjalusi, sitt hat og sin fortvilelse. Først da kan man titte inn i sinnet til en gutt som troppet opp på skolen med rifler og røykbomber. Først da kan man titte inn i sinnet til en gutt som gikk amokk på Jokela skole. Først da kan man titte inn i sinnet til Seung-hui Cho, og forstå.
Og man oppdager at man forstår dem alle, skremmende godt.
Først; meget godt innlegg. Vil faktisk påstå at dette er det beste jeg har lest av deg! Slikt vil vi ha mer av.
Dernest vil jeg forsøke å komme med et konstruktivt innspill til debatten. Det er ikke lett, for jeg følger tankegangen din lenge, men jeg er ikke med på det jeg oppfatter som en total frifinnelse av gjerningsmannen (vell og merke ikke direkte, men indirekte gjennom å bortforklare handlingene med at han ønsket hevn over det som skal ha gjort ham ondt – samfunnet).
For all del, jeg er med på at mennesker ikke i utgangspunktet er ond, og jeg tror heller ikke verken denne finske gutten, eller noen av drapsmennene i USA, var tvers gjennom onde og gjennomsyret av hat. For all del, det er nok en sterkt medvirkende årsak, men jeg tror den utløsende faktoren er nok drømmen om å bli udødeliggjort, for det er jo det de blir – mer eller mindre.
Helt klart. Den endelige etterlengtede anerkjennelse. Jeg ønsker ikke på noen måte å rettferdiggjøre det de gjodre, jeg prøver bare å forstå.
Innerst inne er det nok litt Seung-hui Cho i oss alle.
Meget godt skrevet og tenkt. Håper ikke du har noe i mot at jeg tar en utskrift og bruker innlegget ditt i undervisning.
Forøvrig er jeg enig med deg i dine betraktninger. I mitt daglige virke har jeg merket meg en ting når det gjelder ungdom, og det er at holdningen til voldsbruk har endret seg. Det er flyttet noen grenser på de tredve åra jeg har holdt på.
På åttitallet hadde jeg en ekstrajobb i ei videosjappe, og jeg husker jeg i debatter advarte mot all voldsromantikken som ble servert. Mesteparten av fimene vi leide ut hadde bilde av en muskelbunt med patronbelter i kryss over brystet, og maskingevær på armen.
De seinere åra har spillene kommet, og mange ungdommer bruker mye tid på dem uten at voksne har kontroll. At dette har gjort noe med unge sinn skal ingen få ta fra meg trua på, uten at jeg legger all skyld på det.
Som du påpeker har menneskeheten vært gjennom mange blodige slag og maktutøvelser gjennom historien, uten at det ser ut som om vi har lært noe av det.
Det er selvsagt bare en ære om du vil bruke innlegget i undervisningen din (personlig hadde jeg sikkert ikke kommet på å spørre en gang, shame on me). Jeg synes tendensen i denne diskusjonen er at enten er alt dataspillene og filmenes skyld, eller så er de ikke medskyldige i det hele tatt. Dette er for sammensatt til at man kan finne en så enkel forklaring.