Nostalgi er sørgelig

Tidshjulet snurrer som aldri før. Snart er julen over oss igjen, nå som vi nettopp har fått kastet ut buskaset fra i fjor. Å dra på årene er ikke bare enkelt, eller kanskje er det nettopp det.

NRKs velprøvde julemorgen skal kastes opp, drøvtygges, svelges og kastes opp igjen en gang til: Snækker Ændersen snekrer den samme snurrebassen til minstenissen og Knut Risan geleider oss gjennom atter et ball på prinsens slott. Julen er tross alt en tid for mimring og tradisjon, og i den anledning går nostalgikeren på skattejakt i spillskuffen fra fordums tider.

En tese som lyder ”spillene var så meget bedre før” er lett å slenge ut, men vi vet alle innerst inne at den ikke stemmer. De var virkelig ikke det. Det var like mange drittspill den gang som det er i dag. Kanskje til og med enda flere hvis man skal måle i prosent. Jeg erindrer at jeg i sin tid satt og moste pannekaker med en selvvalgt fyr med feit rumpe på min fetters Amiga 500, og Leisure Suit Larry fantes den gangen også. Sierra må ha solgt mange eksemplarer av sin Larry-serie, det har tross alt kommet mange oppfølgere, men alt som glitrer er ikke gull av den grunn.

Nostalgikeren forguder grumsete bilspill på Commandore 64 og Sid Meiers originale Civilization eller Colonization. Ingenting overgår de støvete og grimme rollespillene fra Interplay, og alt som er stemplet “abandonware” er hellig. Folk som er født etter 1980, og som våger å påstå at Final Fantasy VII er det beste i serien, burde selvsagt kastet seg utfor Prekestolen og henvises til en ræva, tipp-tipp-tippoldefar fra 1987. Super Mario var så mye bedre da han moste skilpadder og mumsa sopp i to dimensjoner, enn når han fyker høyoppløst og hensynsløst hit og dit kontrollert av en magisk stav.

Det er alltid koselig å diskutere snøen som falt i fjor, selv om det knapt snør lenger. De guddommelige Black Sabbath-riffene på deres første LP lyder fortsatt like guddommelig i faderens ører, selv om de for meg høres mest ut som en slags blanding av trehøvling og en dødende elg. Ingenting overgår Episode IV, V og VI heller. Absolutt ingenting! De er jo så perfekte på absolutt alle tenkelige måter!

Filmavisen er også totalt overlegen Søndagsrevyen.

Mens nostalgikeren beskuer alle skattene fra fortiden, minnes han den gang han ledet Nordstatene mot Sørstatene med en velbrukt joystick som eneste våpen. Det var tider det! Hvilke strategiske muligheter vi hadde i gameplayet den gang. Best å lukke skuffen før tårene tar til for fullt.

Kanskje nostalgikeren skal gi Civilization IV eller Oblivion en sjanse til, om ikke annet bare for å se hva denne uvitende ungdommen forsøpler seg med nå til dags.