OMTALE: The Lord of The Rings - Online

Tolkiens rike er for mange malen for hvordan fantasy skal utformes. Alle som arbeider innenfor sjangeren, låner noe her og noe der fra mesterens bøker.

De fantastiske naturskildringene og detaljerte kulturene har gitt grobunn til mangt et dataspill. Dog har ingen til nå greid oppgaven å lage et vellykket spill som faktisk baserer seg på de litterære originalverkene. The Lord of the Rings Online: Shadows of Angmar, som den korte tittelen lyder, har ligget lenge og ulmet i kulissene. Konseptet ble påbegynt for lenge siden av Sierra Online, som senere skrinla prosjektet. Etter den voksende suksessen som MMO-spill fikk, først og fremst takket være Blizzards enormt populære World of Warcraft, plukket til slutt Turbine Entertainment opp fakkelen og dro i land prosjektet. Spillet var lenge kjent under navnet Middle-earth Online, men ble nærmere lanseringsdato omdøpt til sin nåværende tittel, antakelig av markedsføringshensyn. Spillet er riktig nok ikke en del av Peter Jacksons særdeles vellykkede filmatiseringsprosjekt, men surfer nok likevel på dens popularitet.

STEMNINGSFULLT: Turbine har gjort en god jobb. En meget god jobb. Mange fryktet at dette spillet skulle reduseres til å bli en World of Warcraft-klon, noe som strengt tatt er en uhyre urettferdig dom. LotRO (som det gjerne forkortes) har definitivt sine likhetstrekk med Blizzards spill, men nå er det tross alt snakk om et MMO. Grensesnittet er gjenkjennelig for alle som har spilt WoW i time ut og time inn, men man skal huske at dette var velprøvde saker lenge før Blizzard brakte sjangeren ut til massene.Som gammel Tolkien-fanatiker fra tidlig barndom var det noe magisk ved å starte opp dette spillet og se introduksjonsvideoen rulle over skjermen. Turbine har virkelig lagt mye arbeid i atmosfæren i dette spillet, for det hele oser av kvalitet. Skuespillet er av ypperste kvalitet og man tar vare på den Shakespare-aktige tradisjonen som Tolkiens litteratur alltid har hatt. Språket er upåklagelig og det var simpelt hen en fornøyelse å høre den fabelaktige, fortellende stemmen til Gandalf introdusere meg til universet og konflikten.

Design er et nøkkelord for dette spillet. Utviklerne bak det har virkelig gjort ordentlig research, for maken til stemning og atmosfære skal man virkelig lete lenge etter. Det var en fornøyelse i seg selv å bare vandre gjennom The Shire og se hvordan alt fra bøkene bare var satt sammen og finpolert. Ønsker du å la deg gripe og bli sugd inn i en fantastisk verden så er dette virkelig noe for deg. Nydelig og stemningsskapende musikk er ingen mangelvare og grafikken er simpelt hen nydelig. Man skal dog ha en ganske kraftig rugg av en maskin for å kunne nyte alt til sitt fulle potensial.

VELPRØVD: Men et spill skal ikke bare nytes, det ska også spilles. Det er jo tross alt et spill. Man blir fort lei av å gå rundt og suge inn atmosfære og får lyst til å banke litt orker og lære litt ferdigheter. Som et ledd i Turbines filosofi om å ta vare på mest mulig av sjelen fra bøkene kan man ikke spille på Saurons side. Man kan velge mellom de fire rasene menn, alver, dverger og hobbiter. Selv kunne jeg veldig gjerne tenkt meg å prøve å ri rundt som kjempeond og kjempeskummel nazgûl, men disse må man dessverre kun nøye seg med å iaktta i diverse kuttsekvenser (også disse meget stemningsfullt gjennomført). For hver rase kan man definere opphav eller klan, men dette har ingen effekt på egenskapene til karakteren din, rent bortsett fra utseende.

Tradisjonen tro følges rasevalg av klassevalg, hvor erkeklasser innen MMO-sjangeren som tank, healer, damage per second og så videre, innfris med sin egen vri. Ingen dør i LotRO, man blir bare beseiret. Den velkjente helseindikatoren er i den forbindelse erstattet med en moralmåler, der man ved å ta skade fra motstandere mister moral helt til man blir beseiret. Altså i prinsippet akkurat det samme som helse i andre spill. En klasse kalt minstrel, som er en trubadur, fungerer i så måte som healer i en gruppe, hvor gitarspillet øker moralen til medspillerne. Alt i alt et konsept som jeg egentlig ikke ser helt vitsen med. Et lettfattelig helse- og healingsystem hadde fungert akkurat like godt, selv i Tolkiens rike. Som gruppe har man muligheten til å utføre bestemte ”comboer”, noe som er et fint innslag som gir det å sloss i gruppe et ekstra element. De fleste oppdrag kan likevel utføres alene.

Selv om det her er snakk om et fantasiunivers, er magi en sparsommelig vare i Midgard. Tolkien snakker ikke om mange trollmenn, det nevnes kun fem i litteraturen, og kun tre er med i Ringenes Herre, henholdsvis Gandalf, Saruman og Radagast. Turbine har i den forbindelse valgt å utelate en magikerklasse i spillet, og det er kanskje en del av forklaringen på at helse erstattes med moral og mana erstattes med vitality. Du kan dermed ikke være trollmann i dette spillet, ei heller kaste formularer. For å kompensere på dette introduseres en klasse kalt loremaster, som er en slags vismann som bruker naturen rundt seg i sin favør. Han kan tilkalle dyr til å hjelpe seg og har ferdigheter som for eksempel leechcraft (bruk av blodigler) for å hele sår. Det hele utspiller seg i praksis som om det var snakk om trylleformularer med liknende egenskaper, dog langt mindre spektakulære enn de enorme ildkulene som magikere i andre MMO-spill gjerne maner frem. At spillere spiller mot hverandre i PvP er et merkelig element i LotRO siden spillerne ikke tar del i to forskjellige fraksjoner. Dermed kan man etter et visst nivå lage en andre karakter fra Saurons hærskarer, som man kan spille mot andre i såkalt ”monster play”. Denne andre karakteren blir likevel noe i overkant simpel i utformingen og har vanskelig for å fange videre interesse.

OPPDRAG: De to typiske måtene å opparbeide seg erfaringspoeng på i MMO-spill er ved å enten banke fiender eller ved å utføre oppdrag. Dette er tilfelle også i LotRO, men hovedvekten er her definitivt lagt til å fullføre oppdrag. Du får langt mer erfaringspoeng ved å fullføre oppdrag enn ved å banke fiender. Dette er i sin tur med på å tvinge deg som spiller til stadig å oppsøke oppdragsgivere som det finnes mange, utrolig mange, av i de forskjellige regionene. De er indikert med en ring svevende over hodene deres, og dukker også opp på radaren sammen med andre ikoner.

Ved oppstart av spillet utfører du en enkeltspillerdel som er ulikt for hver enkelt rase. Dette blir deretter fulgt opp med en rekke hovedoppdrag som til sammen geleider deg gjennom spillet opp mot målet som er nivå femti. Ved å fullføre disse hovedoppdragene blir du belønnet med kuttsekvenser som forteller deg en historie som oppleves som spesielt for deg og din karakter i denne verdenen. Handlingen utspiller seg parallelt med handlingen i Ringenes Herre, og du får med jevne mellomrom hjelpe medlemmer av broderskapet i forskjellige situasjoner. Dermed får du møte viktige karakterer som Aragorn og Gandalv, for å nevne noen. Dette er en fin måte å holde oppe engasjementet hos spilleren fordi det føles som om det hele tiden er en viss progresjon i spillet. Det unngår på den måten delvis at verdenen oppleves som et eneste stort status quo, slik som er tilfelle i blant annet World of Warcraft. Samtidig føles ikke spillet på noen måte dynamisk eller progressivt av den grunn.

Likevel, med så mange oppdrag, vil man etter en stund føle at man går i samme tralten om igjen og om igjen. Dette er velkjent fra MMO-spill, og LotRO er intet unntak. Å drepe et visst antall villsvin eller hente et visst antall eksemplarer av en bestemt blomst er typiske oppdrag som går igjen. De er også nødvendige å gjennomføre, selv om de er valgfrie, fordi hovedoppdragene alltid vil kreve at spilleren er på et visst nivå for å kunne gjennomføre dem. Mange oppdrag krever også bruk av et innfløkt crafting-system som til tider kan være direkte frustrerende. De forskjellige profesjonene er avhengige av andre profesjoner, og dermed andre spillere, for å fungere. Intensjonen er god fordi man ønsker å skape en fungerende økonomi, men det hele er altfor tidkrevende og er på de laveste nivåene simpelt hen et rent mareritt.

Transport fra sted til sted skjer ved et “fast travel”-system til hest som i og for seg er greit nok, hadde det ikke vært for en totalt urimelig høy pris. Å tjene penger er ikke gjort i et håndgrep i Midgard, spesielt på de lavere nivåene. Når en ridetur fra Bree til Hobbiton koster både skorta og underbuksa i tillegg, opplever man at man løper frem og tilbake mellom de to destinasjonene (noe som fort tar nærmere ti minutter hver vei) for å utføre de mange budbringeroppdragene i regionen. Har man i tillegg spilt World of Warcraft (som er naturlig å bruke til å sammenlikne med), hvor man kan ri på griff for en slikk og ingenting, blir man rett og slett irritert etter en stund. Vel er landskapene flotte å se på, men de er ikke så flotte at man gidde å løpe over Brandywine Bridge tjue ganger på en dag.

KONKLUSJON: Alt i alt er The Lord of The Rings: Shadows of Angmar et ganske bra spill. Det gjør svært mye bra på den visuelle fronten og på stemningsfronten, men kommer ofte litt til kort når det gjelder gameplay. En rekke frustrerende elementer og lite nyskapning hindrer nok dette spillet i å bli den klassikeren som det kunne ha blitt. Som spill er nok fremdeles World of Warcraft et betydelig bedre spill enn LotRO, så spiller du allerede WoW og trives med det, er ikke LotRO grunnen du trenger for å skifte beite. Revolusjonen innen MMO-spill har på ingen måte kommet. Tolkien-fans vil nok finne mye valuta for pengene i spillets grafiske og autentiske ambisjoner, men Blizzard har på ingen måte grunn til å føle seg truet. I alle fall ikke med det første.