Derfor vil jeg bli lærer
12 01 2008Midt i alt hysteriet rundt den norske skolen og læreryrket, føler jeg det er hensiktsmessig å stoppe opp og tenke litt igjennom hvorfor i all verden jeg vil utdanne meg inn i denne galskapen.
Læreryrket er ikke noe som anbefales hvem som helst. I alle fall ikke slik tilstandene er i dag. 33% av lærerstudentene hopper av studiet, simpelt hen fordi yrket virkelig ikke er det som de hadde trodd at det var da de søkte. Arbeidsdagen er ekstremt intensiv.
Fem til seks timers undervisning i strekk hver dag er svært anstrengende og krever full oppmerksomhet hele tiden. Læreren har ikke pause i friminuttene, slik mange av en eller annen grunn har fått for seg. Har man ikke inspeksjon må man forberede den påfølgende undervisningsøkten. Dette blir gjerne avbrutt av stadige episoder som skjer blandt elevene som må tas hånd om.
Tretti minutters matpause? Maks femten tenker jeg vi sier. Bruker man ikke halve matpausen til inspeksjon (”gå vakt”), har man sannsynligvis undervisning rett etterpå som må forberedes.
Læreren slapper ikke av når elevene arbeider selvstendig. Tro det eller ei, men å gå rundt og veilede elevene er faktisk mer anstrengende enn det er å gjennomgå noe foran klassen. Blandt annet må man tross alt følge med på hva som skjer i den andre enden av klasserommet samtidig som man veileder. Øyne i nakken, slik som man gjerne sier.
I tillegg sitter man vanligvis i møter fra elevene går hjem for dagen, til klokken er rundt fire om ettermiddagen. Først da kan man begynne å planlegge undervisningen til neste dag, en jobb som er tidkrevende om den skal gjøres bra. Og god undervisning forutsetter god planlegging.
Dette gjøres gjerne hjemme etter arbeidstid. På toppen av dette kommer selvsagt evalurering av elever, for eksempel retting av prøver, og evalurering av enkeltelevers generelle progressjon. Forskriftene sier at en lærer ikke skal ha dette ansvaret for flere enn nitten elever, hvilket i utgangspunktet er alt for mye, men dette er svært ofte ikke tilfelle og man har ofte ansvaret for langt flere grunnet stadige stillingskutt fra kommunenes side.
Så hvor mye arbeider da en lærer? Man må regne med at det fort overskrider femti timer i uken hvis man tar med all tiden som brukes til arbeidsrelaterte gjøremål. Til sammenligning er 37,5 timer det som er vanlig ellers i arbeidslivet.
De ferieukene om sommeren som går utover fire uker, er avspasering som kompensasjon for dette. Samt konferansetimer som gjennomføres på kveldstid, etter at en lang og hektisk arbeidsdag er over. Jeg har arbeidet også i helsevesenet, og jeg vet at det er hektisk også her, men det er faktisk behagelig i forhold til hva lærerne gjennomgår.
Det finnes med andre ord hundre grunner til ikke å velge dette yrket. Og nå har jeg verken nevnt den lave lønnen eller det faktum at så mange foreldre ikke makter å lære ungene sine grunnleggende folkeskikk. Barn kan ikke kjøpes, selv om det kanskje virker slik.
Så, hvorfor i all verden gidder jeg? Jeg kunne brukt utdanningen til å andre ting. Jeg kan ta noe ekstra utdanning og få meg en langt mer behagelig jobb i for eksempel næringslivet. Hvorfor vil jeg utsette meg selv for et yrke som nærmest ikke er til å leve med?
Svaret er enkelt: Elevene. Bare i skoleverket vil jeg hver dag kunne møte, snakke med og le sammen med flotte unge gutter og jenter. Se dem vokse opp og bli gangs mennesker og få være en viktig del av livet deres. Det å se gleden i ansiktet til en trettenåring som endelig får til noe han har slitt med, er kanskje den viktigste maskinen som driver hverdagen framover.
Jeg snakker om helt elementære ting som gjør læreryrket til et så fantastisk yrke. Jeg håper virkelig at jeg overlever hele mitt yrkesaktive liv i denne jobben, for det er lite annet som gir meg så mye.
Men selv ikke lærere kan leve av vann og sollys.
Godt at du har bestemt deg. For skolen trenger engasjerte lærere, som ser på interaksjonen med barn og unge som noe viktig, både i eget liv, og for samfunnet
Flott at du er engasjert. Det er veldig inspirerende å se så dedikerte lærere på vei ut i yrket sitt. Men du overdriver kanskje en smule for læreres totale arbeidstid sammenlignet med privat sektor. Jeg vedkjenner at lærerer jobber mer enn elever er på skolen, for all del, men jeg tror nok at en jobb i næringslivet nok vil ha flere arbeidstimer i løpet av et helt år…
Utrolig flott å lese at du gidder å bli lærer når du har fått med deg hva jobben virkelig består i. Vi får se hva du sier når du har arbeidet i noen år, du slår meg som en idealist, noe som er bra, men du står dermed i fare for å bli utbrent langt før det er naturlig. Idealister greier nemlig ikke å sette grenser. La oss håpe at politikere tar til vett eller at man tvinges, via bl. a manglende rekrutering, pensjonering og sykemeldinger, til å gjøre lærerjobben til å leve med. Når det gjelder kommentaren om næringslivet, så er ikke næringslivet en jobb. Det er mange jobber, noen jobber enormt og noen jobber mindre. Det blir meningsøst å sammenligne næringslivet med en type kommunal jobb som lærer.
Alle mine motargumenter burde vel egentlig hinte om at jeg også er realist. Arbeidstimene derimot er nok dessverre mer underdrevet enn overdrevet.
Hei! Interessante refleksjoner. Det hjelper heldigvis litt på når man får litt rutine, men jeg kan skrive under på at det du beskriver her er svært nært den virkelighet jeg selv opplever. Lykke til videre! Obs. obs. Vær forberedt på tøffe 2 første år, og gjøre det så lett som mulig for deg selv inn i en svært spennende og utfordrende lærergjerning.
Når du beskriver deg som realist er det rart at ikke realitetene ved læreryrket har skremt vannet av deg allerede. En god kombinasjon av litt idealisme og ektremt mye realisme vil nok gjøre at man kan holde ut noen år. Arbeidstimene er underdrevne for noen og overdrevne for andre, det kommer ann på evnen til å se sin egen begrensning og kunne si nei til oppgaver som ER for belastende og tilnærmet umulig å gjennomføre. Hold deg aktiv i forhold til Utdanningsforbundet, som de siste 10 årene har blitt mer en slapp fisk enn en fagforening. Vi trenger flere som kan pushe disse latsabbene til å gjøre jobben sin på de områdene som MÅ prioriteres. Og en ting til, du må kunne jobbe ekstremt godt med damer over 50, det er stort sett de du finner i barneskolen….og de kan sutre, det skal jeg love deg!!!Ellers lykke til, jeg gidder nok ikke mer.
Svært så negativ “Kritikar” var da, er ikke spesielt snilt av deg å skremme bort en brennende sjel fra dette yrket som sårt trenger flere unge. Når det er sagt, så har “Kritikar” helt rett i alt han sier. Argumentet med at “elevene gir meg alt jeg trenger”, underforstått: da kan jeg tåle alle ekstraoppgaver som tillegges, uten at det gis tid til å jobbe med noen av dem, med et smil. Dette yrket har rett og slett blitt en enorm belastining. Når man prøver å sette grenser for seg selv, så får man dårlig samvittighet, for selv om man gir full gass så er det mange nødvendige arbeidsoppgaver som må bortprioriteres. Det er rett og slett en mismatch mellom ressursbruk og krav, både fra ledelse på skolen, kommuneledelse og krav fra foreldre. Jeg jobber på en skole med 4 menn og 35 kvinner(stort sett over 15 år eldre enn meg). Jeg har liten nytte av deres erfaring. Skolen har endret seg, samfunnet har endret seg og resten kan jeg rett og slett finne ut av selv. I en stresset lærerhverdag, er det mer provoserende enn godt når eldre kvinnelige kolleger skal overplanlegge hver minste ting og bruker hver ledige stund til å sutre uten noe som helst guts til å gjøre noe med det. Det faglige nivået på barneskolen er så lavt at man greier seg mer enn godt nok med det man kan fra allmennefag på videregående, kompetanseløftet må ligge på det metodiske. Har nå jobbet noen år, men dette blir siste våren i denne hengemyra, nå må man ut å leve, men for all del lykke til for deg….
Så enig, så enig. Hadde en grei jobb som TIMELÆRER I BARNESKOLEN. En drøm i forhold til mine stakkars kontaktlærerkolleger, som sitter med 28 elevsamtaler( som selvfølgelig skal dokumenteres) minst to ganger i året(skoleåret), 28 mappesamtaler i ulike fag flere ganger i året, 28 utviklingssamtaler/konferansetimer to ganger i året, 2 foreldremøter i året, 28 skriftlige vurderinger på et par A4 sider to ganger i året, 3-4 IOP rapporter + halvårsrapporter i året, uttallige mail og telefonsamtaler med foreldre, 56 leksebøker som skal rettes hver uke osv osv… Jeg hadde en i forhold til dette en fin jobb, med “bare” 12 timer musikk i uka og en del timer som dataansvarlig. Nå er datajobben satt bort til et eksternt firma, og jeg ender opp med 12 timer musikk og 13 timer gym i uka, på to dagers varsel uten noen som helst form for medbestemmelse. Nei takk, noe annet..hva som helst: here I come…men sier som de andre LYKKE TIL…
Jeg er lærer på tredje året nå etter å ha jobbet i det private en del år, og jeg skrive under på at 50 timer i uka ikke er noen overdrivelse, heller et minimum på gode uker. Jeg var innstilt på å jobbe mye noen år for å komme inn i jobben, men det som skremmer meg er de erfarene lærerne jobber omtrent like mye.
En annen ting er følelsen av å bli styrt av byråkrater og politikre som stadig kommer med nye krav, uten å forstå at da må noe prioriteres ned. Fellen her er at eneste stedet jeg som lærer kan kutte, er på områder jeg mener går sterkt utover eleven. Det er vanskelig å gjøre når man føler et ansvar for elevene sine og derfor har fellen klappet igjen.
De fleste lærerne er så gamle at de har vanskligheter med å finne ny jobb (bor i utkantsstrøk) og sitter i limet. Jeg er så ung at jeg står i skoleporten og ser meg om etter en annen jobb som er bedre organisert og betalt. Men lykke til fra meg og.
Etter å ha jobbet både i ungdomsskolen og i barneskolen i åtte år til sammen, har dette yrket endelig klart å ta knekken på meg. Det var ille nok å jobbe utenfor Oslo, men da jeg kom til denne byen med skriftlig vurdering på 28 elever to ganger i året og pålagt LUS og annen rapportering som Arne på Fjosen barneskole slipper, så er det nok. Nå er det bare en ting å gjøre, og det er å finne seg noe annet. Lønna er faktisk helt OK, man regner liksom ikke med å bli rik som lærer. Det er mangelen på tid til å forberede undervisning, til å gjøre noe med det man finner ut i denne evige dokumentasjonen, mangelen på menn å jobbe sammen med, mangel på god ledelse, mangel på god respons på godt utført arbeid, mangel på fornuftig oppførsel fra foreldre og sist men ikke minst mangel på respekt fra et stadig økende antall elever.
Helvete lærerfolk, kan det være så ille a ? Hva med deilige ferier og fine arbeidsdager da dere slutter tidligere enn alle andre?
Ja, ja, ja, sånn går no dagan. De e no itj nåkka å sutter åver. Æ trivas bra æ, kjøre samma opplægge kvar dag å hi jort de no i 20år. Å så jobb æ bærre me daman fra syklubbn. Nei, lokalskolnj e denj bæst arbeisplassn ja..
Lærere,i grunnskolen, er stort sett damer over 50 år og en håndfull menn som ikke har lærerlønna som hovedinntekt i husholdningen og som ikke stiller krav, men heller glatter over og prøver å løse problemer uten støy, så ærlige må vi få lov til å være. Dette gjør at vi henger etter. Nå er situasjonen i drastisk endring. Vi i ferd med å få en generasjon av lærere som ønsker å være profesjonelle og som går inn i et yrke som krever en større grad av profesjonallitet, og dermed ikke kan kombinere dette yrke med andre yrker. Derfor må lønna opp og arbeidstiden effektiviseres til å fokusere på de tingene som produserer læring og opplæring. Denne generasjonen møter fortsatt et satt og tungrodd system, inkludert Utdanningsforbundet, som dreper motivasjon og drivkraft for utvikling. Det er synd å se på man motarbeides like mye fra kolleger og ledelse som fra foreldre og media. Det er en umulig situasjon som gjør at flere og flere unge velger et annet yrke.