USA - et formelt demokrati

Barack Obama gjentar igjen og igjen at det er på tide med forandring. Den pågående amerikanske valgkampen demonstrerer at “the greatest democracy in the world” er et demokrati i krise.

Begge presidentkandidatene fra det demokratiske partiet snakker varmt om at deres vei er en ny vei mot forandring. Men hva skal forandres? Barack Obamas retorikk er lett å hengi seg til, men de færreste amerikanske velgere har noen anelse om hva Obama faktisk vil forandre.

REALITET: Er USA et demokrati? På papiret; ja. I virkeligheten; klart et tema for diskusjon. Kun litt over femti prosent av den voksne befolkningen har funnet veien til stemmeurnene siden 1980-tallet. Det vitner om at en betydelig del av den amerikanske befolkningen har liten tillit til det politiske institusjonen i landet.

Debatten om valget i USA er totalt blottet for diskusjoner om de reelle problemene i landet. Presidentkandidatenes personligheter blir tillangt mer interesse enn hva de faktisk ønsker å gjøre med tilstandene som regjerer. Dette gjelder også i norske medier.

CHANGE: Det er skremmende og oppsiktsvekkende hvordan snakk om det amerikanske valget blir redusert til koseprat om presidentkandidatene, fremfor å belyse ulike tilstander og hva de har tenkt å gjøre med dem. Jeg tviler på at noen som helst annen valgkamp i noe som helst annet land i verden ville sluppet så billig unna.

Barack Obama lover stadig “change”. I 1980 lovet Reagon “change”. I 1992 lovet Bill Clinton “change”. Veldig mange av de demokratiske velgerne som faktisk bruker stemmeretten stemmer på “change”, uten å i det hele tatt ane hva som skal forandres.

DEMOKRATI: Av den totale inntektsøkningen mellom 1974 og 2000 gikk 74 prosent til den mest velstående femtedelen av husstandene. Fattige 0,8 prosent gikk til den fattigste delen av befolkningen. Hver fjerde amerikaner i jobb lever under fattigdomsgrensen. Er det her vi vil se Obamas “change”? Tvilsomt.

Den norske høyresiden peker på den sterke fagbevegelsen som en trussel mot demokratiet. Ved å se på de amerikanske tilstandene kan man prise seg lykkelig over at fagbevegelsen er så sterk som den faktisk er.

De politiske partiene er totalt avhengige av store pengegaver fra storselskapene for å kunne opprettholde valgkampen sin. At den private storkapitalen har et slikt avgjørende grep om politikken er skremmende.

KAPITALEN: Både Barack Obama og Hillary Clinton er avhengig av slik privat støtte, og en slik støtte kommer ikke gratis. Hva vil gigantkorporasjonene har i bytte for sin enorme pengestøtte? I alle fall ikke “change”.

Realiteten er at amerikansk politikk er regjert av det kapitalistiske fundamentet, og ingen av partiene ønsker radikal forandring; verken når det gjelder utenrikspolitikk eller den stadig økende fattigdommen og eskalerende sosiale forskjeller.

Demokrati er i USA lite annet enn tittelen på et forrykende show som blir kringkastet verden over en gang hvert fjerde år.