Verden har en vanskelig utfordring foran seg når en ny klimaavtale skal forhandles fram for å erstatte Kyoto-avtalen. Hvordan kan en slik avtale fungere i praksis?
En hel verden, både industiland og utviklingsland, må forenes under en slagkraftig klimaavtale som kan sikre fremtidige generasjoner en jord å leve på. Et problem med den nåværende Kyoto-avtalen som utløper i 2012, er at flere av de store utslippsnasjonene ikke har undertegnet den. Jeg håper holdningene i disse landene har forandret seg de siste årene.
SANKSJONSMIDLER: For å få til en internasjonal klimaavtale som forplikter til betydelig reduksjon i utslipp av klimagasser, er det nødvendig å få til sanksjoner som har slagkraft. Et problem i internasjonal sammenheng er at de finnes få reelle sanksjonsmuligheter som det internasjonale samfunnet kan bruke mot land som bryter avtaler.
I nasjonal sammenheng snakker man gjerne om “pisk og gulrot”, og det er nettopp disse mekanismene som må iverksettes også internasjonalt for at man sammen skal kunne nå et mål. Det må foreligge reelle sanskjoner for å bryte avtalen, og disse må være av en slik art at det virkelig svir å bryte den. Samtidig er det et poeng at det å faktisk oppfylle sine forpliktelser skal lønne seg.
Men med få sanksjonsmidler er det vanskelig å faktisk få til en slik avtale i praksis.
HANDEL: En tanke er at handelsavtalen som fremforhandles gjennom Verdens handelsorganisasjon kan smeltes sammen med en eventuell klimaavtale, slik at primissene for begge avtaler fremforhandles over samme bord. På denne måten kan man i teorien bruke handelsbetingelser mellom nasjoner som belønning eller straff mot de nasjonene som skulle bryte med sine utslippsforpliktelser.
Et land som oppfyller sine forpliktelser om utslippsreduksjon kan dermed nyte bedre betingelser for handel, mens man i motsatt fall kan bli møtt med økonomiske sanksjoner.
FORDELING: Et problem vil dessverre være at de rike landene vil bli gunstig stilt, siden dette er tilfelle i WTO-systemet. De rike landene kan dermed lett bruke handelsbetingelser mot de fattige landene for å få de fattige landene til å ta på seg en større del av utslippene. Det er et godt prinsipp at de som står for de største utslippene også gjør de største kuttene, men ikke alle er enige i dette.
Det å gi opp nasjonal suverenitet, selv om det er snakk om lite, sitter langt inne for de fleste nasjoner.
Situasjonen er uansett den at uten et effektivt internasjonalt sanksjonsregime vil en klimaavtale ikke kunne fungere effektivt. Gjennom WTO kan man håndheve både pisk og gulrot, men disse kan lett misbrukes for egen gevinst av de rike landene som hovedsaklig sitter med kontrollen over begge deler.
Og en avtale uten konsekvenser er kun ord på et papir.
Siste kommentarer