En klode svever ensom i den enorme intetheten. Plutselig skjer noe uventet. Uten forvarsel braser en meteoritt ned i havet. En meteoritt med bitte små passasjerer.
Det er nettopp her Spore, det nyeste hjernebarnet til Maxis og The Sims-skaperen Will Wright, begynner: i vannet som en liten encellet organisme som du må styre rundt med musen og spise plankton eller små kjøttstykker, avhengig av om du har valgt å være planteeter, rovdyr eller begge deler.
Den sterkestes rett
Ved å spise blir du større, og kan etter hvert jakte på andre organismer som svømmer rundt forbi. Min skapning het en greif, en lyseblå, kjøttetende organisme. Men greifen er ikke på toppen av næringskjeden, og blir rett som det er angrepet av større organismer på utkikk etter middag. Det hele utarter seg rett og slett som et slags arkadespill.
Ved å kalle til deg en make får du tilgang til skapningsskaperen, et verktøy som lar deg forandre på og forbedre skapningen din slik du ønsker. I starten er det få kroppsdeler tilgjengelig, og du må nok nøye deg med litt hastigere svømmedeler, litt kraftigere kjeve og gjerne en pigg eller to. Dette koster DNA, som fungerer som penger i den første delen av spillet. Og greifen min er nå farligere enn noensinne.
Når du har vokst deg stor nok er det på tide å krype opp på land, og slik begynner spillets andre fase. Her bygger greifen det første reiret for flokken sin, og så er ut og utforske verden. Du møter på andre skapninger som enten er vennlige eller fiendtlige, og de som er vennlige kan du enten gjøre til fiender ved å gå til angrep, eller til allierte ved å synge og danse for å imponere dem.
Ved å gjøre oppdrag, som å drepe eller bli venn med et visst antall individer av en bestemt art, tjener du DNA som du kan bruke til å forbedre skapningen din. Du finner også nye deler rundt forbi som du så kan bruke hvis du har tilstrekkelig DNA. Greifen har nå blitt en slags stripete insektøgle som flyr til angrep på byttet sitt i rekordfart. Etter hvert vokser også hjernen, og sakte men sikkert kryper greifen min mot toppen av næringskjeden.
Greifene blir siviliserte
Nå går spillet inn i tredje fase: stammefasen. Greifen min har blitt så intelligent at den kan ta i bruk redskaper, og flokken bygger en liten landsby og kler seg i primitive klesdrakter. Målet nå er å bli den dominerende intelligente arten, og det kan gjøres enten ved å gå til angrep og utrydde konkurrerende stammer, eller ved å imponere dem slik at de underlegger seg deg. Greifene er en krigersk art, og går berserk i nabostammene med steinøkser og kastespyd.
Mat sankes eller jaktes på og dette brukes som ressurser for å bygge bygninger og klekke ut nye greifer. Spore er nå med andre ord et enkelt sanntidsstrategispill. Når greifen er blitt dominant, går spillet inn i sivilisasjonsfasen, hvor flere nasjoner av greifer konkurrerer om herredømme over planeten gjennom et klassisk sanntidsstrategispill. Du får nå konstruere dine egne enheter til lands, til vanns og i luften, og kan vinne herredømme med både fredelige og mindre fredelige midler.
Og som enehersker over planeten åpnes spillets siste fase opp: romfasen. Greifene skal nå utforske universets hemmeligheter, og setter av gårde i et egendesignet romskip. Denne fasen er den definitivt lengste og fungerer som et slags MMO der du kruser rundt i romskipet ditt og utfører oppdrag enten for hjemplaneten eller for andre arter du kommer i kontakt med som har utviklet seg like langt som deg.
Galaksen er enorm, og oppdragene går ut på alt fra å hente hjem eksemplarer av planter og dyr fra fjerne verdener, til å terraforme og kolonisere ukjente kloder. Å utforske galaksen er fascinerende, og mange planeter er bebodd av skapninger laget av andre spillere som spille laster ned fra Spore-serveren.
Ambisiøst men godkjent
De forskjellige fasene i spillet er hver for seg svært enkle, og de fungerer bare omtrent like lenge som det tar å spille dem. Den morsomste fasen syntes jeg var når greifen min vandret rundt på leting etter byttedyr, for her kan du hele tiden forbedre skapningen din med nye kroppsdeler og prøve ut forskjellige design i praksis.
Likevel, tross de enorme ambisjonene kommer man ikke bort fra at Spore totalt sett fremstår som noe snevert. Som helhet bærer spillet litt preg av at designerteamet bak ikke har hatt noen helt klar plan over hvordan spillet faktisk skulle fungere som et spill. Det ligger nok imponerende teknologi bak, men det dekker ikke over at spillet alt i alt rett og slett er litt kjedelig, og det varte ikke lenge før jeg begynte å tenke på alle de tingene jeg heller hadde lyst å gjøre enn å spille Spore.
Dette er nok derfor et spill som man ikke spiller så lenge av gangen, en intensjon som vises ved at man etter første gjennomspilling kan velge å begynne på hvilken av de forskjellige fasene man ønsker.
Spore er utrolig søtt, utrolig stemningsfullt og utrolig gjennomført, og appellerer nok til et svært vidt spekter av spillere, men kanskje aller mest de som vanligvis ikke spiller så mye. Det er absolutt et godkjent spill, selv om det nok ikke lever opp til de forventningene mange hadde til dette nyskapende konseptet.
Spore er lett å plukke opp for de aller fleste som vet hvordan man bruker en mus, og har et utrolig potensial når det etter hvert fylles med mer innhold. For kjenner jeg Maxis rett så varer det ikke lenge før det ligger en og annen utvidelsespakke i en butikk nær deg.
Siste kommentarer