Det er alltid like søtt når liberalistene må bite i de sure eplene og trygle den forhatte staten om en hjelpende hånd. Det er i alle fall bra man ikke lar prinsipper går foran samfunnets beste.
Det er nå liten tvil om at verden er inne i den veste økonomiske tilbakegangen siden depressjonen på 1930-tallet. En overliberalisering av markedet er sjelden en god idé; det har vi fått bevist før, og det får vi bevist atter en gang.
Vi som står for en politisk retning der staten skal spille en viktig rolle i samfunnets økonomi, og ha et fast grep om markedskreftene, kan jo ikke annet enn å smile og tenke: “Hva var det jeg sa?”
Vi her i lille Norge ligger etter forholdene godt an. Vi har en relativt liten og oversiktelig økonomi, samt regjerende myndigheter som har turt å stå imot presset om å åpne pengekranen i oppgangskonjunkturer. Vi har også hatt en rentepolitikk som har gitt rom for rentenedsetninger, og nok penger på konto til å spre kapital til banker med blodpropp og til statlige investeringer som kan bære industrien gjennom lavkonjunkturen, og dermed redde tusenvis av truede arbeidsplasser.
Den veletablere amerikanske bilindustrien står på konkursens rand. Presidenten er motvillig, men innser at den kortsiktige og lite bærekraftige nyklassisistiske liberalistpolitikken ikke kan redde økonomien. Det er jo bra, om litt festlig.
Europeiske finansministre setter sin lit til Keynes og hans lære og er raskt på banen med tiltak for å gjøre virkningene av finanskrisen, som mer og mer blir en realøkonomisk krise, så små som mulig. Joda, arbeidsledigheten vil stige, det er uunngåelig, men med en stat som publikum er det ikke godt å si hvor mye værre krisen kunne blitt. Det er nå staten må handle. Nå må det investeres.
Jeg vet om et norsk parti som konsekvent har vært motstander av handlingsregelen, som skal hindre ukontrollert bruk av oljepenger i oppgangskonjunkturer. Det samme partiets nestleder gikk kraftig ut mot den amerikanske presidenten da han motvillig aksepterte å sette inn kapital for å redde konkurstruede banker og bedrifter.
Forstår egentlig lederskapet i dette partiet hva de holder på med?
Jeg blir provosert når du omtaler dagens system som markedsliberalistisk når dette åpenbart ikke er tilfelle. Vi har i dag det Mussolini kalte korporatisme eller det som kalles blandingsøkonomi i dag. Jeg blir også provosert når du omtaler de som har laget dette systemet for liberalisme. Korporatisme og markedsliberalisme har ingenting med hverandre å gjøre.
Vi har et gjennomregulert finansmarked, og det mest ekstreme eksempelet på dette er sentralbanken som jo altså er alt annet enn markedsliberalistisk. Det er en sentralstyrt planøkonomi som har skapt de boblene vi er inne i nå.
Hva angriper du her? Min omtale av det norske økonomiske systemet? I så fall bør du lese en gang til.