I dataspillenes tidligere dager var det ikke de store blockbusterne som dominerte, men heller mindre produksjoner med lave budsjett. Med elektronisk distribusjon er slike spill på vei tilbake.

Enorme produksjoner er det som kjennetegner moderne spillindustri. Utvikling av spill sidestilles med store investeringer. Dataspillbransjen er i dag større enn filmbransjen og produksjonen krever enorme mengder kapital.

Slik var det ikke før, da spill ofte ble utviklet av små studioer bestående av 5-10 ildsjeler, og hvor selve den grafiske produksjonen var underordnet underholdningsverdien og den velformidlede fortellingen.

Med elektronisk distribusjon og salg over Internett, kommer det igjen til små utviklere som virkelig brenner for prosjektene sine. Fra kunstpillene fra Tale of Tales (The Path), som man vel kan si sikter mot et særdeles smalt publikum, til de geniale episodebaserte spillene til Telltale (Sam ‘n’ Max, Tales of Monkey Island). Lavere produksjonsverdi enn storspill som Fallout 3 og Gears of War, men på ingen måte mindre underholdende.

Nylig slapp Lucas Arts en remake av sitt legendariske The Secret of Monkey Island, med nyoppusset grafikk og lyd og for første gang innleste stemmer. Et herlig gjensyn og vel verdt de kronene jeg brukte på det over X-Box Live Arcade. Disse konsolltjenestene som Live Arcade, WiiWare og Playstation Network har enorme mengder av god underholdning å by på, selv om de ikke holder samme produksjonsverdi som de spillene man finner i butikkhyllene.

Med dalende salgstall for spill på grunn av det økonomiske tilbakeslaget, vil vi kanskje få se færre storproduksjoner i fremtiden. Da er det kanskje nettopp denne typen spill vi får se flere av, hvor kostnadene er lave uten at det går utover kvaliteten. Det er som om dataspillprodusentene ser bakover og lærer av de gamle mestrene. At disse spillene også er tilgjengelige rett inn i ens egen stue kun ved et par trykk på håndkontrolleren er et stort pluss.

Kanskje flere bransjer burde satse på enkle, billige og lett tilgjengelige nedlastingstjenester, i stedet for å gå til søksmål annenhver dag. Som kjent, preges ofte nedgangstider av nytenkning og innovasjon.

Senterpartiet konstaterer at de i en ny rødgrønn regjering vil kjempe for at kontanstøtten skal overleve. La oss håpe at Arbeiderpartiet og SV kan stå sterkt nok til å forhindre det.

Arbeiderpartiet og SV var sterke motstandere av forslaget om kontantstøtte da dette ble innført. Det ble vist til at det ville føre til at innvandrerbarn ble isolert fra andre barn, og at innvandrerkvinner ble holdt borte fra arbeidslivet. Dessverre har nettopp dette blitt resultatet, hvor 80% av de som mottar kontantstøtte i Oslo er familier med innvandrerbakgrunn.

Jeg kan ikke annet enn å konkludere at kontanstøtten er integrerings- og kvinnefiendtlig. Med en barnehagedekning på nesten 100% er det heller ingen grunn til å opprettholde ordningen. At Senterpartiet tviholder på denne ideen om den såkalte “valgfriheten” som kontantstøtten representerer, er sterkt beklagelig.

Dette blir å betale foreldre for å ikke benytte seg av barnehage, som er det definitivt beste for barns sosiale utvikling og læringsgrunnlag. Det er på tide å slå et slag for integrering og kvinnefrigjøring. Kontantstøtten må bort snarest.

Erna Solberg stemplet nylig Fremskrittspartiet som kortsiktige og useriøse. Om dette er en av spikrene i kista for et samarbeid vites ikke, men det er iallefall passende beskrivelse.

At Fremskrittspartiet vil sende alle asylsøkere til Afrika er bare blandt de siste av useriøse utspill. Det tradisjonelt så seriøse og langsiktige partiet Høyre bør virkelig tenke seg om mange ganger før de for alvor åpner for et samarbeid med Frp.

Høyre i regjering er på ingen måte noen ønskedrøm, men en Høyre-Sentrum koalisjon er langt mer å foretrekke enn et Høyre som logrer for høyrepopulistene. Hvordan Høyre kan stå inne for en økonomisk politikk som vil kjøre landet i grøfta, eller en innvandringspolitikk som mangler totalt humane dimensjoner, har jeg vanskelig for å forestille meg.

Her finner vi selve fundamentet for Frps politiske handligsgrunnlag. Den ekstreme eskaleringen av offentlig forbruk som Fremskrittspartiet ønsker og gjennomføre er intet annet enn galskap. Her skal det overhodet ikke spares. Alle skal få mer, helt til kassen er tom. Siv Jensen mener Høyre må prøve å fokusere på likhetene fremfor forskjellene. Det er vanskelig når man verken kan stole på sin samarbeidspartner, eller ta ham seriøst.

Vi er forhåpentligvis snart på vei ut av et enormt økonomisk tilbakeslag, og Norge har klart seg veldig godt. Hva vil Frp gjøre ved neste korsvei uten en stor offentlig “buffer” eller penger på bok som kan stimulere økonomien? Jeg håper at man har klart for seg at et massivt Frp som regjeringspartner vil føre til en Frp-dominert politikk.

Dette er, som sagt, kortsiktig og useriøst. Jeg håper Høyre snart innser at hva som helst er bedre enn å spille poker med ilden. Til og med risikoen for en fortsatt rød-grønn koalisjon og fire nye år i opposisjon.

Det har gått en stund siden jeg blogget sist. Men nå som høsten og valget nærmer seg kjenner jeg at slitne fingre begynner å klø etter politiske ytringer.

Det skal ikke legges skjul på at høstens valg blir veldig spennende. Selv håper jeg ikke overraskende på et fortsatt flertall for SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, men det er ikke tvil om at det kommer til å bli et jevnt resultat for de to blokkene. Høyresiden har enda ikke klart å finne et fast alternativ, noe som er bra for et venstredominert flertall, men ikke fullt så bra for et ivrende demokrati. Det er en fordel å vite hva man får når man skal gå og stemme.

Det ene sentrumspartiet etter det andre har avfeid Frp som en mulig samarbeidspartner, og jeg håper inderlig at Høyre følger etter og innser at et samarbeid med de særdeles mørkeblåe vil gå på troverdeigheten løs. Høyre er et parti jeg alltid har hatt respekt for som et høyst ansvarlig og seriøst parti; og Frp det stikk motsatte. Og Frp vil tross alt være dominerende i et slikt samarbeid.

Jeg frykter spesielt for økonomien og den totale mangelen på fellesskapsforståelse. Uten å gå totalt i strupen på Fremskrittspartiet, har jeg vanskelig for å forstå hvordan det er mulig å tro at det går an å føre motkonjunkturpolitikk kun når det står dårlig til med økonomien. Her har regjeringen vist at de er styringsdyktige og kan samarbeide, og at den norske økonomien er i gode hender.

Handlingsregelen er der ikke bare for moro skyld.

Jeg håper på en høst med intensiv valgkamp, interessante og reflekterte debatter (med andre ord er det ingen vits å svittsje over på TV2 i høst), og ivrige skoledebatter. Fremtiden sås i dag, og det er kanskje viktigere enn noensinne å være varsom med hvilke frø vi velger.

Solhjell er “ikke i tvil om at elevene har krav på lærere med spesialkompetanse”. Det høres flott ut, men sjønner kunnskapsministeren egentlig konsekvenesne av de fagre ordene?

Mye skal skje med den norske lærerutdanningen, og det er bra. Det trengs store endringer for å oppnå den kvaliteten som er norsk skole verdig. Det nyeste utspillet til kunnskapsminister Bård Vegar Sholhell har jeg likevel vanskelig for å forstå. Dette mangler totalt kontekst og virker mest som et billig valgkamputspill fra statsrådens side.

Jeg må si jeg stiller meg bak Utdanningsforbundets leder Helga Hjetlands vurdering av dette utspillet. Det er mildt sagt merkelig. Hvordan har egentlig statsråden tenkt å gjennomføre noe sånt som dette i praksis? Når jeg hører hans argumentasjon vitner den mest om at Solhjell verken har noen plan, eller noen relasjon til virkeligheten.

I fjor kom det krav om at lærere må ha minst ett års fagfordypning for å kunne undervise i det aktuelle faget på ungdomstrinnet, dette gjelder bare basisfagene engelsk, norsk og matematikk. Selv dette er vanskelig, og i mange tilfeller umulig, å innfri i distriktene.

At alle lærere, også på barnetrinnet (1.-7. trinn) skal ha minimum ett års fagfordypning (60 studiepoeng eller grunnfag) i alle fag de underviser i, er mildt sagt urealistisk. Hvordan skal skolene greie å dekke inn alle fagene med kvalifisert personell?

Videre, hvis verden var så enkel som stasråden skisserer, ville man måtte gå inn for masseansettelser av lærere i små stillingsprosenter.

Det er oppnåelig å kreve slik kompetanse av lærere på ungdomstrinnet, men for barnetrinnets, og særlig de laveste trinnenes anliggende, vil dette først og fremst gjøre vilkårene for svake elever enda værre. Elever på små- og mellomtrinnet trenger trygge og forutsigbare rammer rundt seg og få voksne å forholde seg til. Stadig utbytting av lærere og få faste holdepunkter vil føre til at de svakeste elevene forsvinner i det store svarte hullet.

Vi trenger en total omlegging av lærerutdanningen, der den i praksis blir delt i to. Den ene utdanningen utdanner lærere for barnetrinnet med litt kompetanse inne flere fag. Den andre retter seg mot ungdomstrinnet hvor det er få obligatoriske fag, og studentene får dyrke interesser og talent i de fagene de brenner for og ønsker å undervise i. Masterutdannelse med stor vekt på interesseområde.

Engasjerte og kunnskapsrike lærere skapes gjennom interesse, ikke gjennom tvang.

Jeg venter spent på hva den kommende stortingsmeldingen om den nye lærerutdanningen har å by på. Jeg håper i alle fall det er mer gjennomtenkt enn hva statsråden demonstrerer gjennom sitt nyeste medieutspill.

Det er alltid like søtt når liberalistene må bite i de sure eplene og trygle den forhatte staten om en hjelpende hånd. Det er i alle fall bra man ikke lar prinsipper går foran samfunnets beste.

Det er  nå liten tvil om at verden er inne i den veste økonomiske tilbakegangen siden depressjonen på 1930-tallet. En overliberalisering av markedet er sjelden en god idé; det har vi fått bevist før, og det får vi bevist atter en gang.

Vi som står for en politisk retning der staten skal spille en viktig rolle i samfunnets økonomi, og ha et fast grep om markedskreftene, kan jo ikke annet enn å smile og tenke: “Hva var det jeg sa?”

Vi her i lille Norge ligger etter forholdene godt an. Vi har en relativt liten og oversiktelig økonomi, samt regjerende myndigheter som har turt å stå imot presset om å åpne pengekranen i oppgangskonjunkturer. Vi har også hatt en rentepolitikk som har gitt rom for rentenedsetninger, og nok penger på konto til å spre kapital til banker med blodpropp og til statlige investeringer som kan bære industrien gjennom lavkonjunkturen, og dermed redde tusenvis av truede arbeidsplasser.

Den veletablere amerikanske bilindustrien står på konkursens rand. Presidenten er motvillig, men innser at den kortsiktige og lite bærekraftige nyklassisistiske liberalistpolitikken ikke kan redde økonomien. Det er jo bra, om litt festlig.

Europeiske finansministre setter sin lit til Keynes og hans lære og er raskt på banen med tiltak for å gjøre virkningene av finanskrisen, som mer og mer blir en realøkonomisk krise, så små som mulig. Joda, arbeidsledigheten vil stige, det er uunngåelig, men med en stat som publikum er det ikke godt å si hvor mye værre krisen kunne blitt. Det er nå staten må handle. Nå må det investeres.

Jeg vet om et norsk parti som konsekvent har vært motstander av handlingsregelen, som skal hindre ukontrollert bruk av oljepenger i oppgangskonjunkturer. Det samme partiets nestleder gikk kraftig ut mot den amerikanske presidenten da han motvillig aksepterte å sette inn kapital for å redde konkurstruede banker og bedrifter.

Forstår egentlig lederskapet i dette partiet hva de holder på med?

Kjedelig, ufokusert og altfor storvokst. Sacred 2 gaper over sitt eget hode og leverer en spillopplevelse som feiler på elementært designpensum.

Med spill som Patrician 1, 2 og 3, og Port Royal 1 og 2 på samvittigheten, har den tyske utvikleren Ascaron Entertainment blitt mest kjent for handelsstrategispill. I 2004 kastet de seg over actionrollespill-sjangeren og lanserte Sacred med variabel mottakelse hos presse og publikum. Nå, fire år senere, kommer oppfølgeren som ikke overraskende har fått tittelen Sacred 2.

Verdenen Ancaria fylles av en kraft som kalles for T-energy. Jeg har enda til gode å finne ut hva T-en i T-energy står for, og jeg mistenker at utviklerne ikke er helt klar over det, men det er i alle fall ekstremt magiske og kraftige greier. Denne T-energien har brakt Ancara ut i krig, og nå trenger visst verden ikke overraskende en helt.

Du starter spillet med å velge en klasse og en kampanje, enten en god eller en ond kampanje. Og vips befinner du deg en eller annen plass i spillverdenen, uten noen videre introduksjon enn at du må gå videre til neste landsby og se om det er noen som trenger hjelp til ett eller annet. Med andre ord starter du spillet som et eneste stort spørsmålstegn. Her er det ingen motivasjon for noe som helst. Du aner ikke hvem karakteren din er, hvor han kommer fra, hva han vil, hvor du skal.

Du setter av gårde i en eller annen retning og håper noe skjer. Og verdenen er stor. Enormt stor. Og det kryr av NPC-er som ingen har et snev av personlighet. Egentlig er de mer oppdragsautomater enn NPC-er. Der finnes en usedvanlig kjedelig hovedkampanje, men den er så uinteressant at jeg ville blitt overrasket hvis noen orket å holde ut med den hele veien gjennom. Sideoppdragene er ekstremt tallrike, men er ikke stort bedre de heller. Her er faktisk snakk om “drep 20 banditter” og “plukk 5 blomster”-typen oppdrag, og svært få serverer noe interessant handlingsforløp.

Grensesnittet er i hovedsak godkjent. Det har alt som man forventer fra et top-down actionrollespill, og styresystemet er identisk med de fleste andre spill av denne typen. Dog er det litt plagsomt å til stadighet bli angrepet av fiender mens jeg driver å fikler med utstyr, statistikker og formularer, så en pausefunksjon her er sårt trengt. Videre er spillet krydret med utallige, særdeles anstrengte morsomheter som stort sett bare gjør de dårlige historiene enda dårligere. Et rollespill trenger en fengende historie og en interessant verden, og her er det ikke bare skivebom for Sacred 2, det er ikke engang rett vegg.

Sacred 2 har mye å utforske, hvis du er veldig tålmodig og lite kravstor. Du kan spille over nettet i grupper med vennene dine, noe som kanskje har vært baktanken med den store, men veldig fragmenterte verdenen og alle de korte og simple oppdragene. Så hvis du vil vandre sammen med vennene dine og gjøre meningsløse oppdrag for penger og erfaringspoeng, vil dette kanskje være verdt kronene. Men hvis det er dette du helst vil, spiller du vel heller World of Warcraft, ikke Sacred 2.

Med glimt i øyet og masse sprengstoff er en klassiker gjenopplivet. Herlig ulogisk. Herlig tåpelig. Det er Command & Conquer: Red Alert 3.

Det er kald krig i verden, og Onkel Sam og hans allierte har overtaket. Sovjetiske krigsherrer ser kun en siste utvei, nemlig og kaste seg i tidsmaskinen for å gjøre kål på mannen som er ansvarlig for fiendens store atomarsenal: Albert Einstein. Dessverre er ikke resultatet av attentatet bare at atomstridshoder er borte, men en tredje supermakt har vokst fram i Østen kjent som The Empire of the Rising Sun.

RTS-serien Red Alert har alltid hatt et nokså useriøst image, og etter åtte år er ikke tredje utgave på noen måte noe unntak. Her henger kald krig-stereotypene som perler på en snor og de kløftprydede kommunist-babesene står i kø for å gi deg taktiske råd.

De tre supermaktene er jevnstore, og historien kan spilles gjennom fra tre forskjellige perspektiv, der hver av fraksjonene representerer hver sin kampanje. En hyggelig ny feature i Red Alert 3 er at man kan spille gjennom hele kampanjene i co-op, enten sammen med en AI eller en annen spiller over Internett eller LAN.

Sammarbeidsmodusen gir et nytt og veldig vellykket element til enspillerkampanjen, en idé som jeg håper andre utviklere tar opp i fremtiden. I tillegg er der selvfølgelig en tradisjonell skirmish-modus hvor du kan prøve ferdighetene dine mot venner, kjente og ukjente.

Til forskjell fra tidligere spill i serien har man i Red Alert 3 brakt mer av kamphandligene ut på det åpne havet, og flere av enhetene kan bevege seg både til lands og til vanns. I tillegg kan bygninger bygges både på land og som flytende strukturer, noe som åpner for langt bredere taktiske muligheter.

Alle fraksjonene har også en rekke supervåpen oppi ermet, som med jevne mellomrom kan aktiveres mot fienden. Her finner man tradisjonelle ting som oversikt over fiendens område, og mindre tradisjonelle ting som en gigantisk satelittmagnet som bokstavelig talt plukker fiendtlige enheter opp av bakken og sender dem ut i verdensrommet.

Om du vil like Command & Conquer: Red Alert 3 kommer helt an på om du liker sanntidsstrategi. Grafikken er god, men krever ikke all verden av PC-en din. Musikken er deilig brutal og velprodusert og setter alltid stemningen.

Elsker du de tidligere spillene i serien er det overhodet ikke tvil om at du kommer til å elske dette også. Her er det full fokus på action, raske beslutninger, taktikk og herlige cheesy filmsekvenser. Det er Red Alert sånn som Red Alert alltid har vært: et usedvanlig kult og usedvanlig gjennomført frieri til sin egen fanskare.

En klode svever ensom i den enorme intetheten. Plutselig skjer noe uventet. Uten forvarsel braser en meteoritt ned i havet. En meteoritt med bitte små passasjerer.

Det er nettopp her Spore, det nyeste hjernebarnet til Maxis og The Sims-skaperen Will Wright, begynner: i vannet som en liten encellet organisme som du må styre rundt med musen og spise plankton eller små kjøttstykker, avhengig av om du har valgt å være planteeter, rovdyr eller begge deler.

Den sterkestes rett
Ved å spise blir du større, og kan etter hvert jakte på andre organismer som svømmer rundt forbi. Min skapning het en greif, en lyseblå, kjøttetende organisme. Men greifen er ikke på toppen av næringskjeden, og blir rett som det er angrepet av større organismer på utkikk etter middag. Det hele utarter seg rett og slett som et slags arkadespill.

Ved å kalle til deg en make får du tilgang til skapningsskaperen, et verktøy som lar deg forandre på og forbedre skapningen din slik du ønsker. I starten er det få kroppsdeler tilgjengelig, og du må nok nøye deg med litt hastigere svømmedeler, litt kraftigere kjeve og gjerne en pigg eller to. Dette koster DNA, som fungerer som penger i den første delen av spillet. Og greifen min er nå farligere enn noensinne.

Når du har vokst deg stor nok er det på tide å krype opp på land, og slik begynner spillets andre fase. Her bygger greifen det første reiret for flokken sin, og så er ut og utforske verden. Du møter på andre skapninger som enten er vennlige eller fiendtlige, og de som er vennlige kan du enten gjøre til fiender ved å gå til angrep, eller til allierte ved å synge og danse for å imponere dem.

Ved å gjøre oppdrag, som å drepe eller bli venn med et visst antall individer av en bestemt art, tjener du DNA som du kan bruke til å forbedre skapningen din. Du finner også nye deler rundt forbi som du så kan bruke hvis du har tilstrekkelig DNA. Greifen har nå blitt en slags stripete insektøgle som flyr til angrep på byttet sitt i rekordfart. Etter hvert vokser også hjernen, og sakte men sikkert kryper greifen min mot toppen av næringskjeden.

Greifene blir siviliserte
Nå går spillet inn i tredje fase: stammefasen. Greifen min har blitt så intelligent at den kan ta i bruk redskaper, og flokken bygger en liten landsby og kler seg i primitive klesdrakter. Målet nå er å bli den dominerende intelligente arten, og det kan gjøres enten ved å gå til angrep og utrydde konkurrerende stammer, eller ved å imponere dem slik at de underlegger seg deg. Greifene er en krigersk art, og går berserk i nabostammene med steinøkser og kastespyd.

Mat sankes eller jaktes på og dette brukes som ressurser for å bygge bygninger og klekke ut nye greifer. Spore er nå med andre ord et enkelt sanntidsstrategispill. Når greifen er blitt dominant, går spillet inn i sivilisasjonsfasen, hvor flere nasjoner av greifer konkurrerer om herredømme over planeten gjennom et klassisk sanntidsstrategispill. Du får nå konstruere dine egne enheter til lands, til vanns og i luften, og kan vinne herredømme med både fredelige og mindre fredelige midler.

Og som enehersker over planeten åpnes spillets siste fase opp: romfasen. Greifene skal nå utforske universets hemmeligheter, og setter av gårde i et egendesignet romskip. Denne fasen er den definitivt lengste og fungerer som et slags MMO der du kruser rundt i romskipet ditt og utfører oppdrag enten for hjemplaneten eller for andre arter du kommer i kontakt med som har utviklet seg like langt som deg.

Galaksen er enorm, og oppdragene går ut på alt fra å hente hjem eksemplarer av planter og dyr fra fjerne verdener, til å terraforme og kolonisere ukjente kloder. Å utforske galaksen er fascinerende, og mange planeter er bebodd av skapninger laget av andre spillere som spille laster ned fra Spore-serveren.

Ambisiøst men godkjent
De forskjellige fasene i spillet er hver for seg svært enkle, og de fungerer bare omtrent like lenge som det tar å spille dem. Den morsomste fasen syntes jeg var når greifen min vandret rundt på leting etter byttedyr, for her kan du hele tiden forbedre skapningen din med nye kroppsdeler og prøve ut forskjellige design i praksis.

Likevel, tross de enorme ambisjonene kommer man ikke bort fra at Spore totalt sett fremstår som noe snevert. Som helhet bærer spillet litt preg av at designerteamet bak ikke har hatt noen helt klar plan over hvordan spillet faktisk skulle fungere som et spill. Det ligger nok imponerende teknologi bak, men det dekker ikke over at spillet alt i alt rett og slett er litt kjedelig, og det varte ikke lenge før jeg begynte å tenke på alle de tingene jeg heller hadde lyst å gjøre enn å spille Spore.

Dette er nok derfor et spill som man ikke spiller så lenge av gangen, en intensjon som vises ved at man etter første gjennomspilling kan velge å begynne på hvilken av de forskjellige fasene man ønsker.

Spore er utrolig søtt, utrolig stemningsfullt og utrolig gjennomført, og appellerer nok til et svært vidt spekter av spillere, men kanskje aller mest de som vanligvis ikke spiller så mye. Det er absolutt et godkjent spill, selv om det nok ikke lever opp til de forventningene mange hadde til dette nyskapende konseptet.

Spore er lett å plukke opp for de aller fleste som vet hvordan man bruker en mus, og har et utrolig potensial når det etter hvert fylles med mer innhold. For kjenner jeg Maxis rett så varer det ikke lenge før det ligger en og annen utvidelsespakke i en butikk nær deg.

Verden har en vanskelig utfordring foran seg når en ny klimaavtale skal forhandles fram for å erstatte Kyoto-avtalen. Hvordan kan en slik avtale fungere i praksis?

En hel verden, både industiland og utviklingsland, må forenes under en slagkraftig klimaavtale som kan sikre fremtidige generasjoner en jord å leve på. Et problem med den nåværende Kyoto-avtalen som utløper i 2012, er at flere av de store utslippsnasjonene ikke har undertegnet den. Jeg håper holdningene i disse landene har forandret seg de siste årene.

SANKSJONSMIDLER: For å få til en internasjonal klimaavtale som forplikter til betydelig reduksjon i utslipp av klimagasser, er det nødvendig å få til sanksjoner som har slagkraft. Et problem i internasjonal sammenheng er at de finnes få reelle sanksjonsmuligheter som det internasjonale samfunnet kan bruke mot land som bryter avtaler.

I nasjonal sammenheng snakker man gjerne om “pisk og gulrot”, og det er nettopp disse mekanismene som må iverksettes også internasjonalt for at man sammen skal kunne nå et mål. Det må foreligge reelle sanskjoner for å bryte avtalen, og disse må være av en slik art at det virkelig svir å bryte den. Samtidig er det et poeng at det å faktisk oppfylle sine forpliktelser skal lønne seg.

Men med få sanksjonsmidler er det vanskelig å faktisk få til en slik avtale i praksis.

HANDEL: En tanke er at handelsavtalen som fremforhandles gjennom Verdens handelsorganisasjon kan smeltes sammen med en eventuell klimaavtale, slik at primissene for begge avtaler fremforhandles over samme bord. På denne måten kan man i teorien bruke handelsbetingelser mellom nasjoner som belønning eller straff mot de nasjonene som skulle bryte med sine utslippsforpliktelser.

Et land som oppfyller sine forpliktelser om utslippsreduksjon kan dermed nyte bedre betingelser for handel, mens man i motsatt fall kan bli møtt med økonomiske sanksjoner.

FORDELING: Et problem vil dessverre være at de rike landene vil bli gunstig stilt, siden dette er tilfelle i WTO-systemet. De rike landene kan dermed lett bruke handelsbetingelser mot de fattige landene for å få de fattige landene til å ta på seg en større del av utslippene. Det er et godt prinsipp at de som står for de største utslippene også gjør de største kuttene, men ikke alle er enige i dette.

Det å gi opp nasjonal suverenitet, selv om det er snakk om lite, sitter langt inne for de fleste nasjoner.

Situasjonen er uansett den at uten et effektivt internasjonalt sanksjonsregime vil en klimaavtale ikke kunne fungere effektivt. Gjennom WTO kan man håndheve både pisk og gulrot, men disse kan lett misbrukes for egen gevinst av de rike landene som hovedsaklig sitter med kontrollen over begge deler.

Og en avtale uten konsekvenser er kun ord på et papir.